Forsiden
Om alteret
Tidligere arrangement
Årets arrangement
Styret
Bli medlem
Lenker

 
Venneforeningen
for St. Olavsalteret





Org.nr. 991 416 285

Bankkonto: 5083.06.47500

 

   

Om St. Olavsalteret

Her finner du fire tekster om alteret, av norske Roma-kjennere:

I media:

Du kan også lese vår brosjyre:

  

brosjyre.pdf 357 kB 2012-08-21

 


Et nasjonalt minnesmerke

Av Biskop Bernt Eidsvig

I Roma har de store katolske land sin kirke. Roma har alltid vært et viktig valfartsmål - for biskopene er dette sogar forpliktende hvert femte år. I lange perioder av historien var en diplomatisk representasjon ved Den hellige stol viktig, og slik vokste skikken med nasjonale kirker, kapeller og altere frem gjennom århundrene.

I middelalderen hadde Norge formodentlig ingen slik kirke, men vi vet at erkebiskop Olav Trondsson, som døde i Roma i 1474, ble begravet i S. Agostino i nærheten av Piazza Navona. En liten minnetavle på en av søylene til høyre i kirken - med innskrift på latin og nynorsk - vidner om dette. Svenskene regner klosterkirken til St. Birgitta ved Piazza Farnese som sitt nasjonale tilholdssted. De andre nordiske katolikker må nøye seg med et mer beskjedent tilholdssted.

San Carlo al Corso
Helt beskjeden er plasseringen av St. Olavs kapell i kirken San Carlo al Corso allikevel ikke. Biskop Johannes Fallize, overhodet for de norske katolikker fra 1887 til 1923, var en mann med gode forbindelser og høye ambisjoner for sin lille kirke. Han valgte strategisk. Pave Leo XIII gav i 1892 den norske misjon, som det het den gang, et priviligert alter i den mest fasjonable av alle Romas kirke: S. Carlo. Kirken var nasjonal fra før, og er lombardenes tilholdssted i den evige stad. Den ligger dominerende ved byens hovedgate, vis-à-vis Hotel Plaza, byens fornemste i 1892. Fallize fikk den berømte portrettmaler Pius Welonski til å male altertavlen, som siden har representert en utfordring for katolske nordmenn med historisk bevissthet og god smak.

I 1890 var det registrert 950 katolikker i Norge, så behovet for et valfartsmål var lite. Messe på norsk ble ikke aktuelt før i slutten av 1960-årene; inntil den tid ble bare latin benyttet. Men alteret forble et norsk samlingssted. Lenge var baron og pavelig kammerherre Wilhelm Wedel Jarlsberg (1852-1907) en kontaktperson for besøkende norske katolikker. Prestekanidatene studerte i Roma frem til i 1960-årene, og holdt nok bruken av alteret i hevd så godt de kunne. Men kirkens prester var lite opptatt av den obskure norske helgen, og flyttet et Jesu hjerte-bilde til alteret - det resulterte i flere tente lys og lire i kassen - og de hadde formodentlig planer om å fjerne Olav og installere en mer populær devosjon.

Det er ikke helt lett å forklare hvorfor det lombardiske broderskap, som eier kirken, ikke har gjort dette. To protestantiske norske damer har nok sin del av æren for at kapellet er forblitt St. Olavs: Ciss Rieber-Mohn og Olgese Mowinckel Ringler. Med en blanding av charme, takt og direkte tale hevdet de det norske nærvær fra 1950 til 2000. Hvis vi hadde fått lov til å sette opp flere minnetavler, burde deres navn ha vært å lese i gullbokstaver. Det var messe til jul og efter hvert 17. mai. De sørget for vakre blomster, som lombardene flyttet til høyalteret sekunder efter at messen var over, og en god kollekt, som man visstnok også satte pris på.

Og i mellomtiden er det titusener av norske turister i Roma hvert år. Mange av dem finner veien til St. Olav i S. Carlo. Kirkens prester merker at det kommer nordmenn for å be. Det feires flere gudstjenester der enn noensinne - også av Den norske kirke - det tennes flere votivlys og kollektene reflekterer norsk velstand. St. Olav har en sikker fremtid i Roma.


Til toppen

  

Norge i Roma

  

Av Jan E. Hansen

Av norske monumenter i Roma, og de er ikke mange i tallet, står Olavsalteret i en særstilling.

Jeg har i en årrekke tatt norske grupper med meg inn foran dette helgenbildet, og legger hver gang merke til at det går et lys opp for de fleste. De røres av dette norske innslaget i det romerske, ikke bare fordi det kan appellere til en viss nasjonalfølelse, men nok særlig fordi et historiskreligiøst perspektiv i forholdet mellom Norge og Roma plutselig trer klarere frem for de uforberedte.

For sammenhengens skyld vil jeg nevne fem andre monumenter som knytter norsk-romerske bånd i verdensbyen: Gravstøtten over historikeren P. A. Munch på Den ikke-katolske kirkegård; minneplaten over den katolske Nidaros-bispen Olav Trondsen i kirken San Agostino; og inskripsjonene som er satt opp til minne om Bjørnson, Ibsen og Undset over inngangen til bygninger hvor de tre dikterne har bodd. Når det gjelder Ibsen og Undset, er historien om deres liv og diktning ganske utenkelig uten de romerske erfaringer som formet dem begge.

Monumentet over P. A. Munchs grav er lærerikt for dagens nordmenn. Insisterer man på at det å være norsk er en verdi, bør man kjenne 1800-tallets betydeligste norske historiker, den første etter Snorre som fortalte norgeshistorie i bredt format, den første noensinne som gjorde det utfra grundig kildegranskning, såkalt primærforskning. Uten hans formidling av norsk middelalderkunnskap frem til Svartedauden ville hverken Ibsen eller Bjørnson ha kunnet skrive sine nasjonalhistoriske ungdomsverk. Han døde i Roma i 1863 under arbeidet med et nytt bind, nemlig om det katolske Norge, og hadde som internasjonalt anerkjent fagmann fått adgang til Vatikanets arkiver. Hvert år nedlegger nordmenn i Roma en krans på hans grav 17. mai.

Som symbol virker Olavsalterets maleri enda mer vidtfavnende. Det er yngre enn Munchs gravstøtte, malt etter at Ibsen forlot Italia, men er det monumentet som griper lengst tilbake i tid, til Norges kristning og Norges samling. Det er også i dette dobbeltperspektivet at altermotivet er så meddelsomt. Det berører enhver nordmann, fordi bakgrunnen for bildet er en felles opprinnelse i norsk-europeisk kulturhistorie som gir samklang i verdiforståelsen, enten man er lutheraner eller katolikk, agnostiker eller ateist. At det henger i Roma, og er et romersk-katolsk stykke Norge, er opplysende for norsk selvinnsikt, og kan aldri forhindre at det i sin historiske forankring gir bekreftelse på en både økumenisk og verdslig dimensjon i nordmenns tilknytning til Roma.


Til toppen

Hellig Olav og veiene fra Roma

Av Thomas Thiis-Evensen

St. Olav kapell i Roma har en privilegert plassering. Det befinner seg i S. Carlo al Corso, en mektig barokkirke med aner tilbake til 1400-tallet. Kirken vender seg med svære fasadesøyler rett ut mot Corsoen, antikkens triumfgate og Romas "Karl Johan". I tillegg er kongen plassert ved siden av sakramentkapellet.

Kapellrommet bekrones av en kuppel, symbolet på himmelen, men domineres av "Norvegiae Rex". Ved første blikk fortoner det hele seg som en heroisk scene fra Wagner. Som en høyreist og rødmusset viking står han i nordisk blest ut mot havet innfattet av norske fjell under en urolig himmel og med en hildrende stavkirke i det fjerne.

Alterbilde av helgenkongen malt av Pius Welonski og innviet i 1893. Men det er bare ved første blikk. Bak det hele ulmer veiene fra Roma med røtter i gresk og romersk billedspråk som er blitt ført videre i kristen symbolikk. Ser man nøye står han som en gresk gud. Han hviler med hoften på det ene benet mens det andre stikker lett frem. Slik sto greske helter flere hundreår før Kristus og slik videreførtes stillingen inn i romertidens statuer av Cæsar og alle keiserne. Og han er kledd i rustning som en Guds stridsmann, men med samme brystpanser som Augustus og renessansens condottiére.

Også tunikaen eller skjorten har romerske forbilder. Slik kledd kjempet imperiesoldatene bak skjoldene i samme drakt som erkeengelen Gabriel på toppen av S. Angelo. Men brystskjorten er rød, blodets og martyriets farge som minner om fallet på Stiklestad. Derimot er den hvelvede skulderkappen blå som både er himmelens form og farge. Hermelinforet levner ikke tvil om at han fortsatt er konge, sogar Norges evige blant alle de hellige langt deroppe. Sverdet viser at jobben er gjort, fordi det er i låst til sliren, og seieren formgis som en døende drage som kveiler seg under stålføttene. Det onde er overvunnet, også den delen av kongens sinn som herjet ham på jorden. Hvor har vi sett motivet før? Fra bilder av St. Georg med dragen som igjen er en tolkning av Horus' kamp mot krokodillen fra egypternes gudelære. Og fra hodet stråler kongekronen med sitt utspring i imperatorenes laubærkrans, mens glorien over hodet risser opp sirkelen som bilde på kosmos.

Skikkelsen i S. Carlo viser en nordisk helgen i romersk tjeneste som var å være Kirkens tjener. For i hvilken retning er det han ser og hvem er det han rekker kongsscepteret til? Det er til Kristus i alteret innerst i koret, som en gest av evigbåren hengivelse tvers gjennom kirkerommet.

 


Til toppen

  

Hellig-Olavskapellet i Roma

Av biskop John Willem Gran, O.C.S.O.

Mange nasjoner har i Roma enten en kirke eller et kapell, i det minste et eget alter, som ofte er viet landets skytshelgen. I 1993 var det 100 år siden Hellig-Olavskapellet i Roma ble innviet. Det skjedde på 50-årsdagen for feiringen av den første offentlig katolske messe i Christiania etter reformasjonen. Biskop John Willem Gran, emeritert biskop av Oslo, har forfattet en utfyllende brosjyre om alterets historie. Her er noen utdrag:

I et hyrdebrev i 1892 meddelte biskop Johs. Olaf Fallize at pave Leo XIII snart ville feire sitt 50-årsjubileum som biskop. Han berømmer den hellige fars liv og virke, og skriver:

«Dette fortjener Vor taknemmelighet... Vor plan er at tilbyde hs. hellighed et alterbillede av Vort lands skytshelgen, den hl. Olaf... Man har tilstaaet os et alter i St. Karls kirke på Korsoen i Roms hjerte ... Der vil billedet tillige udøve en tiltrækningskraft for enhver nordmann, som befinner sig i den evige stad, der saaledes i lighed med andre vil have sin nationalhelgen æret og dyrket der, hvorfra vor tro er bleven omtalt i den ganske verden' (Rom 1.8.)».
I meddelelsesbladet Kirkelige Bekjendtgjørelser beretter Fallize neste år om det videre forløp:
«Den 19. februar feirede alle vore menigheder ... Pave Leo XIII's femtigaarige bispejubileum. Den 3. mars overrakte baron Wedel Jarlsberg som hs. høiærverdighet biskopens delegat den hellige fader vor jubileumsadresse og kong Olaf den helliges billede som jubileumsgave.»
Paven takket med bl.a. disse ord: «De norske katolikkers dype tro, og den hellige kjærlighet som binder dem til denne apostoliske stol har Vi allerede ved flere anledninger mottatt beviser på.... Vi sier Oss hjertens enig i den beslutning dere har fattet, nemlig å montere et bilde av kong Olaf den hellige i et kapell i en av byens berømte kirker, for derved om så tydeligere å legge for dagen at de norske katolikker ikke er fremmede i denne stad, som er deres felles fedreland og så å si et hjem for alle som kaller seg katolske. Vi har derfor allerede med glede gitt Vårt bifall til denne anmodning, og nærer et dypt ønske om at angjeldende helligdom må utgjøre et alltid sterkere middel for å trekke nordmenns blikk og hjerter i retning av Vår hellige stol».

Feiringen i San Carlo-kirken ble en minneverdig høytidelighet. Kardinal L.M. Parocchi, pavelig vikar for Roma og San Carlo-kirkens høye beskytter, innviet 9. april «den hellige Olafs alter og billede». Bildet var utført av den polske maler Pius Welonski (1849-1931), som bodde i Roma. Tilstede var den norske koloni, den norske misjons venner i Roma, kammerherre Wedel Jarlsberg samt norske teologistudenter.

«Dette kapell,» skrev biskop Fallize, «er fra nu af de norske katolikkers nationalhelligdom i Rom.» Og heri fikk biskopen rett! For siden da har Olavskapellet ikke sluttet å fungere efter sin hensikt. Spesielt har det tjent til feiring av den årlige julemesse, der storparten av den norske koloni innfinner seg uansett tro.

En annen årviss begivenhet er 17. mai, også da holdes det messe. Når det ved spesielle anledninger - eksempelvis under et «hellig år» - arrangeres pilegrimsferder til Roma, er en gudstjeneste ved Olavsalteret et selvskrevet innslag. Requiem-messer for avdøde nordmenn med tilknytning til Roma er ingen uvanlig foreteelse. Videre hender det ofte at en turistgruppe hjemmefra samles til gudstjeneste i Olavskapellet. Det økumeniske innslag kan da være betydelig. Et fint eksempel på dette er den høytidelighet som ble feiret til minne om Kong Olavs V bortgang.

Det ville imidlertid knapt ha vært mulig å opprettholde disse aktiviteter om det ikke hadde vært fastboende villige til å gjøre en innsats. Tre navn må fremheves: Cecilie Rieber-Mohn, Olgese Mowinckel Ringler og hennes mann Andrea Ringler.

Førstnevnte - hele koloniens «tante Ciss» - drev i en årrekke Pensione Norden stort sett for nordiske besøkende. Selv om Ciss Rieber-Mohn ikke var katolikk, var hennes aldri sviktende interesse for Olavsalteret respektinngydende. Da sterke krefter på tampen av 60-tallet ville omdisponere kapellet til annet formål og fjerne Olavstavlen, lot hun intet være uprøvet for å avverge «katastrofen.» Med professor H.P. L'Oranges ord hadde hun «vist kapellet sin varme interesse og stadig gått til handlekraftige inngrep for saken».

Kapellet ble ikke bare reddet. Ved norsk innsats ble det sogar grundig rehabilitert. Dessverre fikk Ciss Rieber-Mohn selv ikke oppleve begivenheten. Hun døde i 1978, 87 år gammel, før arbeidene var kommet ordentlig i gang. Derefter ble det ekteparet Ringler som påtok seg tilsynet med restaureringen. I 1980 kunne kapellet under stor deltagelse gjeninnvies av biskop J.W. Gran.

Det gjenstår å legge besøkende på hjertet å avlegge kapellet en visitt, og sette et bluss i den kandelaber som bærer Hellig Olavs navn. For uansett hva den enkelte måtte mene om Olavstavlens kunstneriske verdi, har dette kapell i 100 år vært alle fastboendes som tilreisende nordmenns eneste nasjonalhelligdom i den evige stad.


Til toppen

  


Et lite stykke Norge i Roma

Midt i en av Romas flotteste kirker finner du et lite stykke Norge
- et alter til minne om Olav den hellige.

Få steder ligger kirkene så tett og er så flotte som i Roma. Men visste du at en av dem har et norsk innslag? Midt på Romas svar på Karl Johan, triumfgaten Via del Corso, ligger en av de aller flotteste kirkene, San Carlo al Corso - en barokkirke med aner tilbake til 1400-tallet. Og der, til venstre når du kommer inn, slett ikke bortgjemt, finner du St. Olavs-alteret, til minne om vår egen Olav den hellige. Alle jeg kjenner som er Roma-ferie blir sendt til kirken for å se å alteret. Noen synes det er flott, andre synes ikke det er pent i det hele tatt. Men jeg tror de fleste synes det er litt stas at det er et norsk alter i en av de viktigste kirkene i selveste Roma, sier Nina Reiersen.

Venneforening
Hun en styreleder i venneforeningen for St. Olays-alteret i Roma, en forening som har som formål å stimulere den kulturelle og religiøse virksomheten knyttet til alteret. Hvert år den 16. oktober, på dagen for Olav den helliges omvendelse, er det en økumenisk messe ved alteret. I dagene omkring arrangeres ulike kulturaktiviteter for medlemmene, blant annet omvisninger i Roma og omegn, foredrag og mottagelser, forteller Reiersen, og legger til at alle som ønsker å bidra til bevaring av alteret kan bli medlem i foreningen. På programmet for årets Olavsdager står blant annet byvandring med professor Thomas Thiis-Evensen, mottagelse ved den norske ambassaden, utflukt til Orvieto og omvisning på Den ikke-katolske kirkegården i Roma. Vi håper at norske kunstnere vil benytte Olavsdagene i Roma til å arrangere kunstutstillinger, konserter og lignende, slik at vi kan få til noen norske kulturdager i Roma i oktober hver år, sier Reiersen.

Gave fra paven
Det var pave Leo XIII som i 1892 ga alteret til norske katolikker. Biskop Johannes Fallize, som var overhode for norske katolikker fra 1887 til 1923, fikk portrettmaler Pius Welonski til å male altertavlen, som etter utsagt fra biskop Bernt Eidsvik har "representert en utfordring for katolske nordmenn med historisk bevissthet og god smak".

Det har flere ganger vært snakk om å fjerne alteret for den norske helgenen fra kirken, men blant annet takket være ivrig lobbyvirksomhet fra to norske kvinner: Ciss Rieber-Mohn og Olgese Mowinckel Ringler har alteret fått stå.

Da Mowinckel Ringler døde for seks år siden, testamenterte hun penger til St. Olavs-alteret, med ønske om at det skulle bli tatt vare på. Det var på bakgrunn av denne pengegaven at venneforeningen ble stiftet i 2007.

I tillegg til messen i oktober arrangeres det messe to ganger årlig: Første søndag i advent og 17. mai.

St. Olavs-alteret står i en særstilling blant norske monumenter i Roma, men det finnes også andre spor av Norge i den evige stad, slik som gravstøtten over historikeren P.A. Munch på Den ikke-katolske kirkegården, minneplaten over den katolske Nidaros-bispen Olav Trondsen i kirken San Agostino og inskripsjonene som er satt opp til minne om Bjørnson, Ibsen og Undset over inngangen til bygningene der de bodde.

Artikkelen var på trykk i Aftenposten 6. mai 2009. Skrevet av Hege Paulsen


Til toppen